Akne

Kvinne 28 år

Å leve med akne 

Da jeg for noen år siden plutselig begynte å få betente kviser i ansiktet, bare fordi jeg hadde tatt meg i ansiktet, rammede det meg hardt både fysisk, psykisk og sosialt. Kvisene gjorde fysisk vondt og samtidig var jeg flau, lei meg og frustrert over situasjonen. Jeg hadde aldri tidligere hatt så mye akne, og det var vanskelig for meg å forstå hvorfor jeg nå ble rammet så hardt. 

 

Fordi min akne satt i ansiktet, var den veldig synlig og jeg følte at jeg ble sett ned på av mine omgivelser. Jeg opplevde at andre mennesker ikke hadde lyst til å komme for tett på meg på grunn av aknen. Trodde de kanskje at den var smittsom? Eller at den var et uttrykk for en fysisk defekt eller en personlig svakhet?

 

Opplevelsen av stigmatisering hadde veldig alvorlige konsekvenser for meg. Gjennom hele skoletiden hadde jeg vært den populære jenten i klassen, men da aknen brøt ut, var jeg begynt på universitetet i en ny by og jeg opplevde nå å få en helt ny rolle. Det var en stor og vanskelig omveltning, og aknen hadde derfor også stor innflytelse på mitt selvverd, min selvforståelse og min selvfølelse. Jeg begynte i en viss grad å isolere meg. Noen dager hadde jeg ikke lyst til å gå på universitetet, og andre dager hadde jeg depressive tanker om hvordan jeg skulle bli kvitt aknen. Tanken om å putte syre i ansiktet var ikke fremmed.

 

Diagnosen akne

Fordi jeg hadde akne i ansiktet, var diagnosen klar for meg, allerede før jeg endelig kom til hudlegen. Under sykdomsforløpet fikk jeg imidlertid stillet diagnosen to ganger av to forskjellige hudleger.

 

Den første hudlegen snakket med meg i kun to minutter, før han kort konstaterte at jeg hadde alvorlig akne (ja, det hadde jeg jo liksom forstått). Han sa at jeg skulle begynne å ta medisinen Roacutan, og spurte i den forbindelse om jeg var gravid. Jeg svarte "nei" og gikk hjem med resepten.

Jeg ble imidlertid ikke gjort oppmerksom på at den av medisinens bivirkninger var en reduksjon av slim i halsen. På dette tidspunktet hadde jeg hovedrollen i en musikal, og min mor som er sykepleier, advarte meg om at medisinen ville gjøre det umulig for meg å opptre. Så stod jeg da der sterkt frustrert - forvirret, såret, lei meg og med en følelse av hjelpesløshet.

 

Da musikalen var ferdig, gikk jeg til en ny hudlege, som var helt annerledes enn den første. Han tok seg tid til å snakke med meg, og spurte om min livssituasjon. På bakgrunn av en lang samtale, konkluderte han at min akne var et resultat av en voldsom hormonell forstyrrelse som hadde blitt fremprovosert av en voldsom stressreaksjon. Han kunne godt gi meg noe medisin, men sa han, hvis jeg ville bli kvitt aknen, måtte jeg gjøre noen endringer i livet mitt.

 

Når man er stresset, han man ofte bruk for hjelp til å innse nøyaktig hvor ens problemer ligger, og hvordan man kan legge om sin hverdag. Min behandling hos den andre hudlegen begynte derfor med en grundig avdekning av årsakene til mitt stress på både universitetet, blant venner, hjemme osv. Denne behandlingen fikk meg til å føle meg anerkjent som menneske - og ikke bare som en ting på et samlebånd som bare skal medisineres. Som pasient var det derfor til stor hjelp å ikke bare få medisin, men også informasjon og veiledning som kunne gi livet mitt perspektiv. Tidligere fokuserte jeg ensidig på aknen i ansiktet og jeg var kommet inn i en ond sirkel. Det at jeg ikke kunne forstå årsaken til aknen gjorde meg stresset, noe som forverret aknen. Når man er nedbrutt av stress har man i lang tid overhørt kroppens signaler og ignorert seg selv. For å komme seg igjen, er det nødvendig å se innover i seg selv og være bevisst hvordan man har det på det indre plan. Dette hjalp min andre hudlege meg med.

 

Det må nevnes at medisinen hjalp forbausende raskt. Men som hudlegen sa, så var de endringer jeg hadde gjort i mitt liv med på at virkningen kom så raskt. Jeg hadde blitt bevisst den onde sirkel jeg hadde vært i og hadde nå kommet meg ut av den.

 

 

Ta en titt innover i dere selv, så for dere en bedre forståelse av sykdommen. Når sykdommens årsak er klar, blir den mye lettere å håndtere.

 

 

Fokuser på pasienten og ikke sykdommen. Og husk å informere om bivirkninger.