Close

Påmelding for nyhetsbrev:

Ditt fornavn:

Ditt etternavn:

E-post:

Bekreft e-postadressen din:

Kvinne 35 år.

 

"Ups ... øh ... du har noe på kinnet, skatt. Nå skal jeg ta å børste det bort."  

 

Det er ikke akkurat det jeg har lyst til å si når jeg ligger i en intim og kjærlig omfavnelse med min kjæreste på sofaen søndag kveld. Men det må jeg av og til. For jeg lider av psoriasis i hodebunnen, og psoriasisen danner flass, som naturligvis skal videre ut i verden fra min hodebunn. Og noen ganger havner det altså på min kjærestes kinn, min t-skjorte, den svarte kontorstolen eller sofaputene, bare for å nevne noen få steder.

At jeg "lider" av psoriasis i hodebunnen er kanskje å ta for mye i. Jeg fikk konstatert sykdommen i en alder av 18 år, og samtidig med at jeg er blitt bedre til å passe meg selv, er også sykdommen avtatt. Selv om kløen og det hvite flasset mer eller mindre er der hele tiden, er det som oftest ikke en lidelse. Psoriasisen er en del av meg og vil alltid være det, og min kjæreste er som resten av mine omgivelser heldigvis forståelsesfull med hensyn til at jeg "drysser" en gang i mellom. Med alderen er jeg vel også blitt mer overbærende.

 

Men det var på ingen måte kjekt å få stillet diagnosen psoriasis i hodebunnen i en alder av 18 år. Etter hva jeg kan huske, så kom det første utbruddet etter en deilig sommerferie i gymnasietiden. Jeg hadde arbeidet mye og mange morgener hadde jeg satt mitt våte hår opp i en hestehale før jeg tok på arbeidet.

 

Først begynte det å klø i nakken, og i løpet av et par måneder forverret kløen seg. Jeg gikk derfor til legen, som sendte meg videre til en spesialist. Jeg husker tydelig at det stod "Hud- og kjønnssykdommer" på døren inn til den litt merkelige, mutte spesiallegen, som var en mann i femtiårene. Jeg kan huske jeg syntes det var veldig pinelig å skulle inn til ham. De andre som ventet i venteværelset, trodde sikkert at jeg hadde en kjønnssykdom.

Men det som var verst, var at han under vår samtale, fikk fortalt meg på en veldig klønete måte at psoriasis er en psykisk betinget sykdom, som spesielt blusser opp i perioder hvor man er psykisk ustabil. Helt feil var det jo ikke, men for en måte å presentere og forklare en diagnose på, overfor en ung jente. I mange år etterpå, husket jeg kun to ting om det legebesøket - flauheten over å ha vært hos en spesialist innen kjønnssykdommer og meldingen om at jeg var psykisk syk, eller i alle fall psykisk ustabil.

 

I dag vet jeg godt hva han mente. Min psoriasis blusser opp i perioder hvor jeg er stresset på jobben og ikke lever som jeg ønsker - sunt med massevis av grønnsaker, fisk og kylling, mosjon og nok søvn. Spesielt i perioder med eksamener, kjærestesorger og hva man nå ellers har av utfordringer i begynnelsen av 20-årene, har jeg mange ganger ubevisst klødd meg til blods i hodebunnen og etterlatt hvite flassflekker i stoler, på gulv og tøy, til stor frustrasjon og smerte for meg selv.

 

Etter at jeg for fire-fem år siden holdt opp med å få laget lyse striper i håret hos en  vanlig frisør og i stedet begynte å gå til en økologisk frisør og tok i bruk kun økologiske produkter til hårvasken, kan jeg holde psoriasisen nesten helt borte. Jeg skal bare sørger for å få min søvn, leve sundt og ikke minst gå i Frederiksberg svømmehalls kurbad én gang i måneden. Her har de et saltvannsbasseng som er tilsatt de samme saltene og mineralene som finnes i Dødehavet. Det gir resultater kan du tro. Saltvann og sol er godt for min psoriasis, og kan man ikke få den virkelige varen, er svømmehallen på Frederiksberg et fantastisk alternativ.

 

Det har hjulpet meg veldig, at jeg er åpen om min psoriasis. Mange reagerer på min åpenhet om sykdommen ved å si: "Det har jeg også", og på den måten har jeg faktisk funnet ut av at jeg ikke er alene. Og så slipper jeg samtidig for hele tiden å skulle børste bort flass fra kontorstolen - mine kollegaer vet jo hva de hvite prikkene er for noe.

 

Den første gangen min kjæreste ville nusse meg i håret og hodebunnen, fortalte jeg med en gang om min psoriasis i hodebunnen. Han tok det heldigvis fint og aksepterte det og kjæler med meg som om psoriasisen ikke var der. Og det synes jeg er den beste måten å leve med en kronisk sykdom på - med bevisstheten og aksepten av at den er en del av meg, men så godt som mulig leve som om den ikke er der.

 

 

 

Tilbake

Utskrift