PUVA

Psoralen, som er det aktive stoffet i hinduenes planteekstrakt, ble påvist i 1947 og deretter brukt i vitiligobehandling sammen med sollys. I 1960-årene blev psoralenens ultrafiolette virkningsspektrum klarlagt. Dette dannet forutsetningen for oppfinnelsen av et UVA 'svartlys'-lysrør.

Kombinasjonen av psoralen og UVA, 'PUVA-behandling', var en klar forbedring av vitiligobehandlingen. Etter kort tid ble behandlingen også testet på psoriasispasienter.

Neste store skritt kom i 1974, da nye høyintensive UVA -rør gjorde det mulig å påbegynne PUVA-behandling av psoriasispasienter i stor skala. Det ble montert flere rør i helkroppsskabiner eller i spesielle armaturer til behandling av avgrensede hudområder som hender og føtter. Psoralen ble enten påført lokalt på huden i form av en oppløsning, som krem, som bad eller gitt systemisk.
Behandlingsresultatene var bemerkelsesverdige.

Det har imidlertid forekommet en del bivirkninger og PUVA har etterhvert vist seg å være mer karsinogent end UVB. Derfor er man blitt mer restriktive med antallet behandlinger for den enkelte pasient. Behandlingen gis på dermatologiske klinikker, ofte med et par behandlinger per uke i noen uker.

En sjelden variant av systemisk PUVA-behandling kan nevnes for fullstendighetens skyld: ekstrakorporal fotoferese 'blodPUVA' til blant annet kutane T-cellelymfomer.